​

Jeg vil gjerne utdype noe av det vi har snakket om de siste dagene ved å gjenoppta et tema som en det av dere allerede kjenner. En gang for noen år siden snakket jeg om karakteristikken av menneskets samlede sanseverden. Dere vet jo at når man snakker om sansene, så regner man vanligvis med; synssansen, høresansen, luktesansen, smakssansen og følesansen. I nyere tid har noen forskere riktignok begynt å snakke om at det også finnes andre sanser hos mennesket, de mer indre sansene. Likevektsansen er et slikt eksempel. Men, hele denne observasjonen av de menneskelige sansene mangler en dypere sammenheng. Man snakker egentlig alltid  kun om en liten del av den menneskelige sanseorganisasjonen når vi observerer våre fem vanligste sanser. Det er først når vi tar med alle de tolv sansene til mennesket at vi har mulighet til å behandle menneskets sanseorganisasjon fullstendig. I dag vil vi gi en kort karakteristikk av disse tolv sansene.

    

La oss begynne med synssansen, selv om vi like godt kunne begynt med hvilken som helst annen sans. Vi begynner med å vurdere de mest påfallende egenskapene til sansen;

Synssansen formidler overflaten av den ytre kroppen vår som kommer til oss som for eksempel; farger, lys, mørke osv. Vi kunne beskrevet denne overflaten på den mest mangfoldige måte og til slutt muligens endt opp med det synssansen formidler. Dersom vi nå gjennom den sanselige betraktningen trenger litt inn i det ytre kroppslige indre, så formidles vi gjennom vår sanseorganisasjon det som ikke ligger på overflaten men som fortsetter  mer i legemets indre, og det må skje gjennom varmesansen. Gjennom smakssansen observerer vi igjen kvaliteter som ligger mer mot oss, er bundet til oss og nærmer oss fra overflaten av kroppen. På en måte ligger den på den andre siden av synssansen. Når vi observerer fargene; lyst og mørkt, og betrakter smaken, vil vi si til oss selv; Det som kommer til meg på den kroppslige overflaten er noe som er formidlet gjennom synssansen. Det som kommer til meg i samspillet med min egen organisme, og som på en måte forløses fra overflaten og kommer til meg, det formidler smakssansen.

    

Nå forestiller vi oss at vi går enda lengre inni kroppens indre, nok en gang er dette mulig gjennom varmesansen, og at vi på en måte ikke bare betrakter det som trenger inn i det kroppslige utenfra, men trenger inn i det indre akkurat som varmen, men også trenger inn gjennom selve essens av kroppens indre kvalitet. For eksempel; dersom vi slår på en metallplate  hører vi noe av denne metallplatens substans (stofflighet/materie), altså noe av metallets indre vesen. Dersom vi iakttar varmen, observerer vi det gjennom varmesansen kun som generell varme som trenger inn i kroppen, men som selvfølgelig er i det indre; gjennom hørselssansen iakttar vi det som er forbundet med kroppens indre vesen. På den andre siden får vi en kroppslig reaksjon som virker mye sterkere i det indre enn det som observeres gjennom smakssansen. Teknisk sett er luktesansen mye mer intern enn smakssansen. Det å smake skjer skjer på en måte at bestanddelene kun berører oss, og våre sekreter forenes via overflaten med vårt indre. Ved å lukte skjer det allerede en betydningsfull forandring i vårt indre, og neseslimhinnen er rent teknisk sett mye mer organisert i vårt indre, sammenlignet med vårt smaksorgan.

 

Når vi så trenger enda lengre inn i den ytre kroppens indre, der det ytre kroppslige allerede blir mer sjelelig, trenger vi inn i det metalliskes vesen, gjennom høresansen, og kommer på en måte videre inn til det metallets sjel. Men vi trenger enda dypere inn, spesielt i det ytre, når vi observerer ikke bare gjennom hørselssansen, men gjennom ordsansen, gjennom språksansen. Det er en fullstendig feiltagelse å tro at med hørselssansen skal oppfatte alt som ordets betydning inneholder i seg selv; man kunne altså høre, men man trengte ennå ikke å observere innholdet i ordene slik at man kunne forstå det. Det er også med hensyn til den organiske inndelingen en forskjell til stede mellom det å høre tonen og det å iaktta ordet. Det å høre tonene formidles gjennom øret; ordiakttagelsen formidles gjennom andre organer, som er av like så fysisk natur som dem, som formidler høresansen. Og vi trenger også dypere inn i essensen av noe ytre, hvis vi forstår det gjennom ordets betydning, enn om vi bare tonalt hører dets indre vesen.

 

Enda mer plassert mot det indre, allerede fullstendig atskilt fra tingene, enda mer enn tilfellet er med luktesansen, er det vi kan kalle kommunikasjonen gjennom følesansen. Når vi berører et objekt, observerer vi egentlig bare oss selv. Vi berører en gjenstand, som på en måte trykker sterkt på oss, fordi den er hard, eller kun trykker mindre på oss, fordi den er myk. Men vi iakttar ingen ting av selve gjenstanden, kun det som blir utført av oss selv, altså forandringen i oss selv. En hard gjenstand skyver våre organer langt tilbake i oss. Denne frastøtelsen iakttar vi som en forandring i vår egen organisme, når vi iakttar gjennom berøringssansen. Vi ser at i det vi beveger oss innover i vår indre sanseverden, går vi ut av oss selv.Til og begynne med er vi kun litt ute av oss selv med smakssansen - vi er mer ute av oss selv ved kroppens overflate når det kommer til synssansen. Vi trenger allerede inn i kroppen gjennom varmesansen, vi trenger enda mere inn gjennom høresansen, og gjennom ordsansen er vi kommet helt inn i det indre vesen. Trenger vi derimot inn i vårt indre, så er det allerede i smakssansen allerede noe tilstede, mer ved luktesansen og enda mer ved berøringssansen (følesansen). Men dersom vi nå trenger enda lengre inn i vårt indre, så kommer det frem en sans som svært sjelden omhandles. Dette er en sans som vi skjelner dersom vi står eller ligger, og som vi også bruker for å holde oss i likevekt/balanse når vi står oppreist på våre to ben. Dette å føle seg i likevekt blir formidlet gjennom likevektssansen/balansesansen. Her beveger vi oss altså helt inn i vårt indre. Vi observerer vårt indres forhold til omverdenen, der vi føler oss i likevekt. Men vi observerer fullstendig i vårt indre.

 

Beveger vi oss enda lengre inn i den ytre verden, enda mere enn vi kan gjøre det gjennom ordsansen, da skjer dette gjennom tankesansen, og for å kunne iaktta tankene til et annet vesen, må det rett og slett et annet sanseorgan til enn ordsansen. Dersom vi trenger enda lengre inn i vårt indre, så har vi en sans som lar oss merke om vi er i ro eller i bevegelse. Vi observerer ikke alene at de ytre gjenstandene passerer forbi oss, dersom vi er i ro eller i bevegelse. Ved at musklene våre forlenger seg når vi beveger oss kan vi i det indre observere hvorvidt i er i bevegelse osv. Dette skjer gjennom bevegelsessansen.

​

Når vi står overfor mennesker observerer vi ikke bare tankene deres, men også selve jeget. Og jeget er ennå ikke observert, hvis man bare observerer tankene. Nettop av samme grunn som vi skiller høresansen fra synssansen, må vi også tydeliggjøre en spesifikk jeg-sans, en sans for jeg-iakttagelsen, når vi går inn på den finere inndelingen av den menneskelige organisasjonen. I det vi observerende trenger inn i et annet menneskes jeg, går vi mest ut av oss selv.

 

Når går vi mest inn i oss selv? Når vi i vanlig livsforstand observerer det vi i våken tilstand har som vår bevissthet; nemlig at vi er, at vi føler oss i det indre, at vi er oss selv. Dette blir formidlet gjennom livssansen.

 

Dermed har jeg skrevet opp de tolv sansene som utgjør sanseorganenes fullstendige system. Av dette ser vi at et visst antall av våre sanser er mer rettet utover, mer rettet mot å trenge inn i omverdenen. Hvis vi betrakter det hele (se tegningen under) som omfanget av vår sanseverden, kan vi si; Jeg-sans, tankesans, ordsans, høresans, varmesans, synssans og smakssans er de sansene som er mer rettet utover. Der vi i større grad observerer oss selv i relasjon til tingene, altså tingenes virkning i oss, der har vi de andre sansene som; livssans, bevegelsessans, likevektssans, følesans og luktesans. Disse danner i større grad området for menneskets indre. Det er sanser som åpner seg i det indre og så gjennom observasjonen av det indre formidler vårt forhold til kosmos (se tegningen under, skravert).

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

​

 

 

 

 

 

​

​

​

​

​

​

​

​

​

Det er altså slik at når vi har det fullstendige sansesystem, kan vi si; Vi har syv sanser som leder ut mot det ytre. Den syvende sansen er nok noe tvilsom; smakssansen er nok på grensen mellom det som angår de ytre kroppsdelene, og det de ytre kroppsdelene utøver som virkning på oss. De øvrige fem sansene viser oss våre indre prosesser som utspiller seg i oss, men som er omverdenens virkninger på oss.Hva jeg i dag gjerne vil føre til denne sanseinndelingen, som er de fleste av dere bekjent er følgende;

Dere vet at når et minnest stiger opp fra den vanlige sanseerkjennelse til høyere erkjennelse, så kan det skje ved at det med sitt sjelelige-åndelige vesen trer ut av sitt fysiske legeme. Da opptrer de høyere formene for erkjennelse; fantasi, inspirasjon og intuisjon. Jeg kunne si at fantasi, inspirasjon og intuisjon er skildret i mine bøker «Vitenskapen om det skjulte» og «Hvordan når man til erkjennelse av de høyere verdener?», men de vil lett kunne forestille dere at vi, nettopp når vi har den inndelingen av sansene foran oss, kan nå til en særlig karakteristikk av det som er betraktning av de høyere verdener. Vi beveger oss ut av oss selv. Hvilken grense er det vi overstiger? Når vi blir i oss selv, blir hengende i oss selv, da er sansene våre grenser. Når vi trenger ut av oss sel, beveger vi oss ut gjennom våre sanser. Jeg kunne sagt at det er en selvfølge at når det ånderlig-sjelelige forlater legemsshylstrene, da beveger det seg ut gjennom sansene. Vi kommer altså ut gjennom de ytre sansene, gjennom smakssansen, synssansen, varmesansen, høresansen, ordsansen, tasnkesansen og jeg-sansen. Deretter får vi se hva som skjer når vi trenger innover gjennom den andre grensen, der sansene åpner seg innover. Vi beveger oss altså ut gjennom sansene idet vi på en måte med det ånderlig-sjelelige forlater vårt legemets grense. Der passerer vi for eksempel synssansen på veien ut; Det vil si at vi med det ånderlig-sjelelige trenger ut i det vi lar vårt synsverktøy bli igjen. I det vi beveger oss i verden og ser med det sjelelige øyet, men lar de fysiske øynene bli igjen - når vi altså nettopp forlater vår kroppslighet gjennom øyet, da kommer vi altså inn i det området der fantasien hersker (se tegning).

 

Og når vi virkelig gjennom innlevelsen er i stand til å trenge ut gjennom øyet og inn i den åndelige verdenen, da får vi rene forestillinger som jeg kunne si er bilder på samme måte som regnbuen er et bilde, rene bildeforestillinger som vever og lever i det sjelelig-åndelige. Fremdeles farget med de siste restene av materiell tilstedeværelse, vises bildene mens vi trenger utover gjennom smaksorganet. Dermed kan vi altså si at når vi trenger ut igjen gjennom smaksorganet da er forestillingen farget, med andre ord dyppet av materialitet. Vi får ikke rene duftende bilder, som med regnbuen, men vi får noe som er farget og som på en måte i bildet inneholder akkurat som en siste rest av det materielle; vi får spøkelser, riktige spøkelser, når vi forlater den fysiske kropp gjennom smaksorganet. Forlater man det fysiske legemet gjennom varmesansen får man også fargede bilder. Disse bildene, som ellers er rene som regnbuen, viser seg nå på en måte som berører oss sjelelig. Det utgjør nå deres «fargelegging». Ved smaksorganet fortetter bildet seg på en måte til det spøkelsesaktige. Men når vi går ut igjen gjennom varmesansen får vi jo også forestillinger, men av en annen karakter som virker sjelelig, som virker sympatisk, antipatisk, som virker sjelelig varmt eller kaldt. Bildene viser seg altså ikke rolig på samme måte som de andre, men viser seg varme eller kalde i sjelelig kontekst.

 

Dersom vi nå forlater vår kropp gjennom øret, gjennom høresansen, kommer vi ut i den åndelig-sjelelige verden og opplever inspirasjonen. Så her foran (på tegningen side 3) opplever vi fantasien, farget med noe som berører sjelen. Når vi forlater vårt legeme gjennom høresansen, trenger vi inn på området til inspirasjonen. Mens disse sanser ellers går mer utad, trenger det, som kommer over fra varmesansen til høresansen når vi forlater vårt legeme, mer inn i vårt sjelelige-åndelige indre. For inspirasjoner hører mer til det sjelelige-åndelige, enn fantasier/forestillinger; vi blir mer berørt, ikke bare følelsesmessig men vi føler oss gjennomtrengt av inspirasjoner, akkurat som vi kroppslig føler oss gjennomtrengt av luften som vi har innåndet. Dermed føler vi oss åndelig gjennomsyret av inspirasjon i det området vi når inn, når vi forlater kroppen vår gjennom hørselssansen.

 

Hvis vi forlater vårt legeme gjennom ordsansen, gjennom språksansen, så vil inspirasjonene farges på nytt. Det er noe som er ganske så viktig at man lærer dette organet å kjenne, det er like så reelt som i den fysiske organisasjonen som høresansen, dersom man tilegner seg en følelse først og fremst for hva språksansen er. Hvis man forlater det fysiske legemet med det åndelig-sjelelige gjennom dette organ, da farges inspirasjonen med en inderlig opplevelse, og følelsen av å være i ett med det fremmede vesenet.

 

Dersom vi forlater vår kropp gjennom tankesansen, trenger vi inn i intuisjonens område. Og når vi forlater vår kropp gjennom jeg-sansen er intuisjonene farget med det vesensaktige i den åndelige omverden.

    

Slik trenger vi mer og mer inn i det vesensaktige i den åndelige omverdenen, så fort vi med vårt åndelig-sjelelige forlater kroppen og vi alltid kan se tilbake på hvordan det som omgir oss egentlig er den åndelige verdenen. Men på en måte har mennesket blitt presset ut av den åndelige verden. Mennesket observerer hva som er bak sansene først når det forlater kroppen gjennom sitt åndelig-sjelelige vesen. Men det lagre et avtrykk gjennom sansene. Intuisjonene viser seg for oss gjennom jeg-og tanke-sansen, men det er nok en gang kun avtrykkene av dem; forestillingene/fantasien viser seg gjennom varmesansen og synssansen og litt gjennom smakssansen, men nedtonet, tatt inn i og forvandlet i det sanselige. Skjematisk kunne man tegnet det slik; På grensen er observasjonen av sanseverdenen (se tegning nedenfor, rødt). Når man ut med det åndelig-sjelelige, da trenger man inn i den åndelige verdenen (se tegning, gult) gjennom forestillingen/fantasien, inspirasjonen og intuisjonen. Og det er der ute det som skal forestilles, inspireres og erkjennes. Men med det samme vi trenger inn i oss selv, blir det til vår sanseverden.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​

 

Dere ser at atomet er ikke der ute, slik som materialistene fantaserer om, men en verden full av det fantasifulle, inspirerende og det intuitive. Og når denne verdenen virker inn på oss, oppstår avtrykkene av den i de ytre sensoriske observasjonene. Derfor ser dere at vi når inn i den objektive åndelige-sjelelige verdenen når vi gjennom vår hud, som omslutter sanseorganene, men på en måte trenger utover, men i de forskjellige retningene som sansene virker. Her trenger i ut i omverdenen gjennom sansene, som vi har erkjent åpner seg utover.

 

Dere ser altså at mennesket, når det gjennom sine sanser trenger inn i omverdenen, når det overskrider terskelen mot omverdenen, som er svært nærme, da trenger inn i den åndelig-sjelelige verden. Det er dette vi prøver å nå frem til gjennom åndsvitenskap, nemlig det å trenge inn i den objektive åndelig-sjelelige verden. Vi kommer til noe høyere, i det vi gjennom våre ytre sanser trenger inn i det, som innenfor sanseverdenen er skjult for oss gjennom et slør. 

 

Hvordan er det nå når vi gjennom de indre sansene, livssansen, bevegelsessansen, likevektssansen, følesansen og luktesansen trenger inn i vårt indre, når vi gjennom disse indre sanser trenger inn i oss selv, akkurat som vi via de ytre sansene trenger utover? Da ser saken helt annerledes ut. La oss skrive opp disse indre sansene en gang til; luktesans, følesans, likevektssans, bevegelsessans, livssans. Det som egentlig foregår i oss, blir ikke observert. I det vanlige livet observerer vi egentlig ikke det som foregår i disse sanseområdene - det forblir ubevisst. Det vi observerer gjennom sansene til daglig, er allerede belyst i det sjelelige.

 

Ser dere, at dette er forestillingenes, inspirasjonens og intuisjonens ytre åndelige verden (se tegning, rødt), så stråler den på en måte på våre sanser, og gjennom dem blir det fremstilt for oss hvordan den sanselige verden frembringes. Her blir den ytre åndsverdenen skjøvet et trinn inn. Men hva som omslutter disse sansene, og hva som arbeider der nede i det kroppslige (oransje), observerer man ikke umiddelbart. På samme måte som man ikke umiddelbart observerer den objektive ytre åndsverdenen, men kun gjør det ved at den er skjøvet inn sansene våre, slik observerer vi heller ikke umiddelbart det som arbeider i kroppen vår, men kun det at det er skjøvet opp i det sjelelige. På en måte observerer vi den sjelelige virkningen av disse indre sansene. Dere observerer ikke prosessene, som er livsprosessene, men ved hjelp av livssansen (se tegning side 3) observerer dere det, som en følelse av det, dere ikke observerer, når dere sover, det dere observerer som indre velvære, når dere er våken, som den altoppslukende følelsen av velvære, som kun forstyrres, dersom det er noe som gjør vondt i vårt indre. Det er livssansen, som ellers stråler opp som behagelighet, og som bringes i uorden på samme måte, som en ytre sans som er i ubalanse dersom man for eksempel hører dårlig. Men i det store og det hele oppleves livssansen som behagelighet hos et friskt menneske. Det å være gjennomtrengt av behaglighet/velvære, som forsterkes etter et krydret måltid og som blir noe neddempet ved sult, denne almene indre følelsen av seg selv, er den strålende effekten av følelsen av liv i sjelen.

 

Bevegelsessansen (se tegning side 3), som foregår i oss, i det vi ved hjelp av våre musklers forkortelse og forlengelse observerer, dersom vi går eller står, om vi springer eller danser, altså når vi observerer, om og hvordan vi er i bevegelse, det fører til, strålet inn i sjelen, frihetsfølelsen hos mennesket, som lar det fornemme/sanse seg selv som sjel; fornemmelsen av ens egen frie sjel. At dere føler dere selv som en fri sjel, er bevegelsessansens utstråling, muskelforkortelsenes innstråling i det sjelelige hos dere, på samme måte som det indre velvære eller ubehagelighet er innstrålingen av livssansens utbytte og erfaring i det sjelelige hos dere.

 

Når likevekssanen stråler inn i det sjelelige, frigjør vi allerede veldig sterkt dette åndelige. Bare tenk på i hvilken grad vi - dersom vi ikke akkurat har besvimt og derfor ikke vet noe om det - umiddelbart virkelig føler at vi er satt inn i likevektens verden. Hvordan fornemmer vi da opplevelsene av likevekssansen/balansesansen som stråler inn i sjelen? Det er helt sjelelig; Vi fornemmer det som indre ro, som den indre ro, som gjør at når jeg går hit og dit, da etterlater jeg ikke den som skjuler seg i kroppen min, men tar ham med. Han forblir rolig den samme. Slik kunne jeg fly gjennom luften og ville rolig forbli den samme. Det er det som får oss til å virke uavhengig av tid. Jeg etterlater heller ikke meg selv i dag, men er den samme i morgen. Dette å være uavhengig av det kroppslige, er følelsen av likevekt/balanse som stråler ut i sjelen. Det er å føle seg som ånd. 

 

Enda mindre observerer vi de indre prosessene til berøringssansen/følesansen, som vi projiserer fullstendig utover. Vi føler på objektene, om de er harde eller myke, om de er ru eller glatte, om de er silkeaktige eller ullaktige. Vi projiserer følesansens opplevelser helt inn i det ytre rom. Egentlig er det, vi har i følelsen, en indre opplevelse, men det, som foregår der i det indre, forblir helt i det ubevisste. Når vi tillegger objektene ulike kvaliteter er det kun en skygge av egenskapene til følesansen som er til stede. Men følelsessansens organ gjør at, vi føler gjenstandene silkeaktig eller ullaktig, hard eller myk, ru eller glatt. Det stråler også inn i det indre, det stråler inn i sjelen. Mennesket føler ikke sammenhengen mellom sin åndelige opplevelse og det som den ytre følesansen sanser, det som stråler inn i det indre, og som oppleves eksternt, fordi ting er veldig forskjellige. Men det, som stråler inn i det indre, er ikke noe annet enn å være gjennomsyret av en gudsfølelse. Dersom mennesket ikke var i besittelse av følesansen, ville det ikke ha en gudsfølelse. Det, som i følesansen føles som ruhet eller glatthet, hardhet eller mykhet, det er det mot det ytre strålende. Det som slår tilbake i sjelefenomenet er å være gjennomsyret av den universelle verdenssubstansiteten («verdens-altet»), å være gjennomsyret av væren som sådan.Nettopp gjennom følesansen konstanterer vi den ytre verdens væren. Når vi ser ett eller annet, tror vi enda ikke, at det også er til stede i rommet. Vi overbeviser oss om, at det er til stedet rommet, når vi kan føle det med følesansen. Det, som gjennomtrenger alle ting, og som også trenger inn i oss, og som holder og bærer oss alle, denne altgjennomtrengende gudssubstans kommer inn i bevisstheten og er, reflektert innenfra, opplevelsen av følesansen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Luktesansen; dens ytre utseende kjenner dere. Men hvis luktesansen utstråler sin indre opplevelse, da merker ikke mennesket lenger hvordan disse indre opplevelsene faller sammen med de ytre opplevelsene. Når mennesket lukter et eller annet, er det luktesansens utstråling utad - den projiserer utstråling utad. Men denne virkningen projiserer seg også innvendig. Men mennesket legger kun sjelden merke til virkningen utad. Mange mennesker vil gjerne lukte på ting som lukter godt, og da observeres luktesansens utstråling utenfra. Men det er også mennesker som hengir seg til luktesansens virkning innvendig, slik at det griper så intenst i det indre at det ikke bare gjennomsyrer mennesket med gudfølelse, men som setter seg i mennesket, slik at det på mystisk vis oppfattes som å være i ett med Gud.

 

5. Luktesans:              På mystisk måte å være i ett med Gud.

4. Følesans:                Å være gennomsyret med gudsfølelse.

3. Likevektssans:        Indre ro, å føle seg som ånd.

2. Bevegelsessans:      Fornemmelse av det frie sjelelige hos seg selv.

1. Livssans:                 Behagelighet.

 

Dere ser, at dersom man gjennomskuer tingene, som de virkelig er i verden, så må man frigjøre seg fra mange sentimentale fordommer. For mange vil ha ganske mange merkelige følelser, dersom de vil være mystikere, og nå får vite hva denne mystiske opplevelsen egentlig er i forhold til sanseverdenen. Det er opplevelsen av den strålende luktesansen i det indre av sjelen.

​

​

Man trenger ikke å bli skremt av slike ting, for vi danner også følelsene våre kun i den ytre konvensjonelle skinnverdenen, i Maja (*). Hvis man ikke umiddelbart anser luktesansen som noe av det høyeste, hvorfor skal man da opprettholde denne Maja-vurderingen av luktesansen? Hvorfor skulle man da ikke kunne betrakte denne luktesansen i sitt høyere aspekt, der den blir skaperen av menneskets indre opplevelser? Ja, mystikerne er ofte sinte materialister. De fordømmer materien, de ønsker å heve seg over materien fordi den er noe lav, og de hever seg over den, og hengir seg komfortabelt til luktesansens indre virkninger.

 

Den som har en finere mottakelighet og følsomhet for slike ting, vil, spesielt med hos utpregede mystikere av det sympatiske slaget, som Mechthild fra Magdeburg eller den hellige Therese eller Johannes av Korset, når de beskriver sine indre opplevelser - og slike personer beskriver veldig levende - å kunne "lukte" tingene gjennom den spesielle måten å oppleve på. Man kan like godt, ja, på en mer inngående måte lukte mystikk også hos Meister Eckhart eller hos Johannes Tauler, innta den velvillig gjennom åndelig sansning. Om man for eksempel ser på beskrivelsen av den hellige Therese eller Mechthild fra Magdeburgs mystiske opplevelser, så får man en søtlig lukt i sitt indre, dersom man forstår tingene okkult. Dersom man ser på Taulers eller Meister Eckharts mystikk, får vi noe i retning av en lukt, omtrent som det vindusruten lukter, en bitter, men ikke usympatisk lukt.

 

Kort sagt, det særegne, det slående, som man møter, består i at når man fjerner seg utover gjennom sansene, så kommer man inn i en høyere verden, i en objektivt åndelig verden. Dersom man stiger ned gjennom mystikk, det å være gjennomtrengt med gudfølelsen, gjennom den indre ro ved å føle seg som ånd, gjennom å føle seg sjelelig fri, gjennom indre velbehag, da kommer man inn i det kroppslige, inn i materialiteten, som jeg allerede har skissert for dere i disse betraktninger. Når det gjelder maya, så kommer den indre opplevelsen alltid inn i lavere regioner enn de man allerede har i det vanlige livet. Ved at man i det ytre hever seg over sansene, går man inn i høyere regioner. Av dette ser dere nok også, hvordan det kommer an på, at man ikke hengir seg til illusjonen, at man tror, at man trenger inn i en spesiell spiritualitet/åndelighet, man føler seg på mystisk vis i ett med det guddommelige og stiger inn i sitt indre. Nei, da stiger man bare opp i nesens utstråling innover, og våre mest elskede mystiker gir oss, gjennom sine beskrivelser, det de føler gjennom utstrålingene av luktesansens indre sanseopplevelse.

 

Dere ser altså, at dersom man snakker fra terskelen av det hinsidige, snakker fra den åndelige verden om denne verdens emner, så må man snakke med helt andre ord enn det menneskene forestiller seg det fra denne fysiske verden. Det burde egentlig ikke forundre dere, for dere kan jo ikke forvente, at den åndelige verden på terskelen til det hinsidige skulle være en blåkopi av den fysiske verdenen her. Slike sammenligninger kan dere oppleve, dersom dere leser beskrivelsene av de høyere verdener hos den islamske esoteriske lære, eller hvis dere leser hr. Leadbeaters beskrivelser av devachan (**). Der har dere, bare litt forandret, egentlig kopier av denne verden. Det er veldig behagelig for folk. Særlig hos dem, som lever et visst salongliv i gode klær og med tilstrekkelig tilfredsstillelse av ønsker her i den fysiske verden, kan man lett finne ut at de også kommer inn i devachan-salongen, som man så kan oppholde seg i etter døden på lignende måte som i salongene her, slik hr. Leadbeater beskriver. I denne praktiske situasjonen er det mennesket som må beskrive åndeverdenes sannheter. Denne personen må fortelle dere, at det å være gjennomsyret av gudsfølelsen fører til luktesansens projeksjon innover, og at mystikerne egentlig ikke avslører noe annet for den virkelige okkultist, enn hvordan han lukter i sitt indre. Det er ingen anledning for sentimentalitet ved å virkelig betrakte verden fra den åndelige siden. Jeg har ofte nevnt, at dersom man virkelig trenger inn i den åndelige verden, da begynner alvoret i så stor grad, at til og med alle ting må få andre ord, en de har her, og at ordene selv får helt motsatt betydning. Å trenge inn i den åndelige verden vil ikke bare si å beskrive spøkelser i denne siden av verdenen, men man må belage seg på, at man opplever mye av det, som er motsetningen til denne fysiske verdenen, og frem for alt er motsetningen til det behagelige.

 

Jeg ville i dag presentere dette synspunktet for dere for å gi dere en mer generell følelse av hva som virkelig er nødvendig for vår tid. Hvis man lytter til hvilke toner som kommer strømmende fra Vesten - det er noe annet østover, og jo lenger man kommer mot øst - dersom en tanke blir gjengitt i vestlig form, er det ofte slik at man sier; Slik kan man ikke uttrykke seg på fransk, slik kan man ikke uttrykke seg på engelsk. Jo lengre man kommer mot vest, i desto større grad finner man denne oppfatningen. Men hva annet betyr dette enn å klamre seg til det fysiske, til det som allerede er stivnet i det fysiske i motsetning til den virkelige verden? Kommer det an på ord? Det kommer mye mer an på, at man gjør seg forstått når det gjelder tingene utenfor ordene. Men da må man også kunne frigjøre ordene fra tingene og ikke bare det, man må til og med kunne frigjøre seg fra sine subjektive fornemmelser i sanseverdenen. Dersom man betrakter luktesansen som en lavere sans, da er det en vurdering hentet fra sanseverdenen. Og hvis man betrakter dens indre korrelasjon («gjenklang»), mystikken, som noe høyere, da er også dette en vurdering hentet fra sanseverdenen. Sett fra sidelinjen er organiseringen av luktesansen noe ekstraordinært betydningsfullt, og mystikken er ikke noe spesielt storslått når det sees derfra. For mystikken er absolutt et produkt fra den fysiske materielle verden. For det er måten disse menneskene vil trenge inn i den åndelige verden på, som faktisk forblir materialistisk, idet de først erkjenner det som er her som materie. Det er for lavt, for materialistisk for dem. Dersom de hadde villet trenge inn i det som er der ute, da ville de kommet inn i den åndelige verdenen, inn i hierarkiene. Men istedenfor trenger de inn i deres indre - da famler de inn i hele materien innenfor sin egen hud! Men det oppleves absolutt for dem som den høyere ånd. Men det handler ikke om, at vi på mystisk vis gjennom våre åndelig-sjelelige fenomener trenger ned i vårt legeme, det handler om at vi gjennom våre materielle fenomener, gjennom sanseverdenen fenomener trenger inn i den åndelige verden, inn i hierarkienes verden, inn i de åndelige vesenenes verden. Ikke før verden tåler å høre at man slår an slike toner, ikke før verden tåler, at det blir snakket helt annerledes om det enn det det har blitt gjort de siste firehundre årene, ikke før verden tåler, at vi også danner våre sosiale meninger ut fra slike fullstendig forvandlede begreper, når vi til impulser, som igjen kan føre til fremgang. Men dersom vi forblir i alt det, vi har tilegnet oss, og derfra orienterer vårt sosiale handlemønster, da seiler vi stadig dypere inn Vestens nedgang.

 

Hva har dette med noe slikt som Oswald Spenglers spådom å gjøre? Det har å gjøre med at han er et meget genialt menneske, men han kan ikke tenke på en annen måte enn gjennom Vestens vanlige konsepter, slik de er nå. Disse analyserer han. Deretter regner han ut - hva som er helt riktig for disse konseptene - at det ved det tredje årtusen vil være oppstått barbari istedenfor vår sivilisasjon. Om man snakker til ham om antroposofi, blir han rød i toppen, fordi han ikke er i stand til å tåle det. Ville han forstå, hva antroposofien kan bringe inn i menneskeheten, og hvordan det kan berike menneskene, da ville han se, at ene og alene gjennom den kan nedgangen avverges, og at man ene og alene gjennom den kan komme til en oppvåkning.

​

​

(*) Maja-begrepet kommer fra de indiske hellige tekster på Sanskrit. Det er knyttet til den hinduistiske frelselære. Vår materielle verdensforståelse tar ikke hensyn til, eller er blind for, den åndelige verden. Yoga-læren prøver å bringe innsyn i den åndelige verden. Det bringer nødvendig utvidet virkelighetsforståelse. Uten en slik utvidelse opplever mennesket bare det sansene forteller, men den virkeligheten er ufullstendig og blir betegnet som Maja (kort forklart av Nils Johan Olsen).

​

(**) Stedet der de fleste sjeler går etter døden, før de gjenfødes i et nytt legeme.